Hva er buegangsdehiscence?
Buegangsdehiscence (også kalt superior kanal dehiscens eller SCDS) er en sjelden tilstand i det indre øret. Tilstanden oppstår når det er en tynn eller manglende benvegg over den øvre/fremre buegangen, som er en del av balanseorganet. Normalt er buegangen godt beskyttet av benvev, men ved dehiscence finnes det en “åpning” som gjør at sanseorganene i øret reagerer på en unormal måte.
Dette kan føre til både balanseproblemer og uvanlige symptomer relatert til hørsel.
Litt om anatomi
Det indre øret består av sneglehuset (cochlea), som tar seg av hørsel, og buegangene, som registrerer bevegelse og hjelper oss å holde balansen. Vi har tre bueganger på hver side – en øvre, en bakre og en horisontal. Disse registrerer bevegelse i ulike retninger.
Den øvre buegangen ligger nær hjernen, beskyttet av en tynn benplate. Hos noen mennesker er denne benplaten medfødt svært tynn, og hos enkelte kan den være helt fraværende. Når dette skjer, kan sansecellene i balanseorganet bli stimulert på en måte de ikke skal.
Årsaker
Den vanligste årsaken er at benplaten over den øvre buegangen ikke er utviklet fullt ut fra fødselen av. Dette er altså ofte en medfødt sårbarhet.
Hos mange gir det ingen symptomer, men hos noen kan symptomer oppstå senere i livet – for eksempel etter hodeskader, trykkendringer (som ved dykking eller flyreiser), eller helt spontant uten noen utløsende hendelse.
Symptomer
Symptomene varierer fra person til person, og graden av plager kan være svært ulik. Vanlige symptomer er:
- Svimmelhet eller ustøhet utløst av lyder (såkalt Tullio-fenomen) eller ved trykkforandringer, som når man hoster, nyser eller presser.
- Autofoni, en følelse av å høre sin egen stemme, pust eller til og med øyebevegelser altfor sterkt.
- Forvrengt hørsel eller trykkfølelse i øret.
- Balansesvikt eller følelse av at verden “gynger” når hodet beveges.
- Noen opplever dobbeltsyn eller ufrivillige øyebevegelser når trykk eller lyd stimulerer buegangen.
Ikke alle har alle symptomene, men kombinasjonen av svimmelhet og uvanlige hørselfornemmelser er typisk.
Hvordan stilles diagnosen?
Utredningen starter som regel hos øre-nese-hals-lege. Diagnosen stilles ved en kombinasjon av sykehistorie, undersøkelser og bildebehandling:
- Samtale og klinisk undersøkelse – legen spør om typiske utløsere og symptomer.
- Hørselstester (audiometri) – kan vise spesielle mønstre, blant annet et tilsynelatende “ledningshørselstap”.
- Balanseprøver – spesifikke tester kan påvise unormale øyebevegelser ved lyd- eller trykkstimulering.
- CT-bilder av tinningbenet – den sikreste metoden for å se om benplaten over buegangen mangler eller er svært tynn.
Behandling
Valg av behandling avhenger av hvor plaget man er. Mange har små eller ingen symptomer og trenger ingen behandling, bare informasjon og oppfølging.
- Avventende behandling: Dersom symptomene er milde, anbefales ofte å leve med tilstanden og unngå utløsende faktorer så langt det går.
- Kirurgisk behandling: Hos pasienter med betydelige plager kan operasjon være aktuelt. Målet er å dekke til åpningen over buegangen, enten ved å legge på benmasse eller lukke kanalen. Operasjonen utføres på spesialiserte sykehus, og resultatene er ofte gode, men som ved all kirurgi finnes det risiko for komplikasjoner.
- Rehabilitering: Etter operasjon kan det være behov for balanseøvelser/vestibulær rehabilitering for å gjenopprette stabilitet.
Oppsummering
Buegangsdehiscence er en sjelden tilstand i balanseorganet som skyldes en manglende eller svært tynn benvegg over den øvre buegangen. Tilstanden kan gi en kombinasjon av svimmelhet, ustøhet og uvanlige hørselfornemmelser. Diagnosen stilles med sykehistorie, tester og CT-bilder. Mange trenger ingen behandling, men ved alvorlige plager kan kirurgi være en effektiv løsning.
